August smyger stilt gjennom sommerens grind.
En vemodstone i lys og vind
forteller om kortere dager.
En klarøyd morgen med høstlig duft
tar åretak gjennom glassklar luft
og hilser de modnende hager.
Og vinden sukker og legger seg ned
hos vannet som venter i tungsindig fred,
og trærne står stille og lyer.
Og fuglene ståker og gjør seg klar.
De eter seg mette på bær, og drar
mot sør, over fjell og byer.
September går langsomt langs høstens sti
og gir sin befaling til trærne i li:
- gi avkall på sommerprakten!
Nå kommer natta så mørk og stor
og legger rimfrost i sine spor:
Snart overtar vinteren makten.
Så spiller fossen en dempet sang,
før den blir kneblet ved isens tvang
i frostharde vinternetter.
Og sola står lavt, og kvelden er blå.
I svarte natta blir mennesker små
under himmelens stjernesletter.
En sommer er over, et år er på hell.
Vi vandrer gjennom en mørk tunnell,
og ut på den andre siden.
Der lysner dagen, vi fatter mot,
og trøstig setter vi så vår fot
der veien går - gjennom tiden.
Torhild Sageng Hansen
Dette diktet skrev undertegnede for noen år siden, og jeg syntes det passet nå i august når kveldene blir mørkere for hver dag - snart er nok en sommer slutt.
Svigermors Leonardo da Vinci.
Årets første blåbær!
Oppe på Skarvhamran (Skarhamran?) Sug i magen! Og blankstille fjord.
En skikkelig tørrgadd. Det er ikke vanskelig å se på furuene her hva som er den fremherskende vindretningen.
Nederst: Så vakker kan den utskjelte skvallerkålen være. Bladene vi ser tilhører pionen til svigermor. Selv er den nå avblomstret, men skvallerkålen titter fram med sine hvite kniplinger.
Svalene har så smått begynt å samle seg og holde flyøvelser med ungene. Alt som heter bær er sent ute i år, grunnet den kalde og våte forsommeren, men nå tar det seg fort opp. I morgen begynner jeg på jobb igjen, og holder været, skal jeg snarest opp i skogen og se om jeg finner litt av de antioksidantholdige.
