Av en eller annen grunn falt jeg helt av lasset denne gangen. Da er det to alternativer: Enten A å legge ned hele bloggen, eller B å prøve å komme seg på lasset igjen. Jeg prøver alternativ B. Så er det bare å håpe at mine gamle besøkere finner det for godt å titte innom igjen!
Av og til føler jeg meg omtrent som typen på bildet over: Grå og uanselig, strandet på ei vannkanne i regnet. Dømt til en snarlig undergang i høstmørket, etter å ha danset rundt utelampa noen kvelder. Akk ja, det er ubønnhørlig høst. Men vakkert kan det være, hele året har sine skjønnhetsopplevelser, høsten intet unntak.
Stemningsbildet er tatt for en drøy måned siden, fra verandaen. September har vært fin i år, i motsetning til i fjor da hele måneden regnet vekk. Den første uka i oktober var helt fantastisk, med temperaturer opp i 14-15 grader, men nå er det slutt, tydeligvis. Årets verste regnstorm så langt var i går, vannmassene truet med å feie meg av veien da jeg kom kjørende ned Kvikstadheia i går.
Merkelige sopper finner man fremdeles. Jeg har finlest soppboka uten å bli helt sikker på hva dette er for noe, det nærmeste måtte være grå blekksopp.
Sånn ser eksemplaret ut ovenfra. Svogeren min sier at jeg bare fotograferer ting helt nede i jordsmonnet, og det kan vel være noe i det. Sopper og insekter er ganske interessant i mine øyne... Men denne har jeg funnet oppe i taklampa - i garasjen.
Her satt den og tok en pust i bakken - rettere sagt i lampa - før neste runde med leting etter det annet kjønn med formering for øye. Når disse dør, forsvinner den flotte blåfargen, og de blir helt svarte.
Jeg sådde noen valmuer i vår som har vist seg meget vellykket. De blomstrer og blomstrer fremdeles, i nydelige farger, og tåler regn og skittvær. Denne suksessen må jeg gjenta neste år!
Bildet ble litt uklart, men dette er frøkapsel av Papaver somniferum, den andre typen valmue jeg sådde. Denne har jeg hatt før også.
Denne humla så litt sliten ut der den satt, den nærmer seg nok slutten på sommerens hektiske liv, ja på livet i det hele tatt. Bare dronningene overvintrer som kjent. Det er de vi ser om våren, store som trost (vel, jeg overdriver litt!) der de leter etter et sted å bygge bol og ale opp en ny koloni arbeidere.
En samling stein i diverse farger og fasonger. Det er den andre tingen jeg har dilla på ved siden av planter - stein i lange baner! Det ser aldri ut til å bli nok.
Av og til føler jeg meg omtrent som typen på bildet over: Grå og uanselig, strandet på ei vannkanne i regnet. Dømt til en snarlig undergang i høstmørket, etter å ha danset rundt utelampa noen kvelder. Akk ja, det er ubønnhørlig høst. Men vakkert kan det være, hele året har sine skjønnhetsopplevelser, høsten intet unntak. 
